På skolen skjer det ofte aktiviteter parallelt med undervisningen. Noen av disse aktivitetene er vi pålagt av myndighetene å arrangere, andre er frivillige MLC-aktiviteter. Her fra en internt arrangert debattkonkurranse. Elevene får trening i å fremlegge et synspunkt for en forsamling innen en avgrenset tidsramme og å kommentere andres meninger. Her diskuteres formalin og eventuelt andre tilsetningsstoffer i maten. "Medicine" heter det her.
0 Comments
Så hva skulle jeg ha sagt? Jeg skulle selvsagt begynt med "Almighty God" (Allmektige Gud) eller "Our Creator" (Vår Skaper). Det har vi felles. Det støter ingen. Det er heller ikke å gi opp noe jeg selv tror på å bruke disse ordene. Så får jeg heller bruke andre ord i spesifikt kristne sammenhenger.
Universal prayer. Det var et nytt ord for oss da vi kom til Bangladesh. Hver skoledag etter de tre første timene klokka 11, er det samling over skolens høyttaleranlegg. Da er det "Universell bønn", det vil si en bønn med ordbruk som alle kan stå inne for. Deretter avsynges nasjonalsangen "Mitt gylne Bengal, jeg elsker deg", ikke ukjente nasjonalsang-ord for en nordmann. Så er det storefri. Hver dag kl 9.00 møtes ledelse og administrasjon, alle kristne, til en kort morgenbønn. - Selvsagt må dere gjøre det, sa et muslimsk medlem av skolens "Executive Board", det vil si MLC-styret som ivaretar avgjørelser i forhold til Dhakas utdanningsmyndigheter. Bønn i ulike former og varianter spiller altså en vesentlig rolle her i Bangladesh generelt og på Martin Luther College spesielt. Jeg ber aldri en bønn jeg ikke kan stå inne for. På den andre siden går det an å vise hensyn. Å være her bringer også nye perspektiver på Norge. Vi kan nøle med å trekke kristne perspektiver og handlinger inn i dagliglivet. I Bangladesh sårer vi derimot verken hinduer eller muslimer når vi gjør dette med omhu, heller tvert i mot, faktisk. Jeg nøler med å tro at det er i toleranse overfor mennesker med andre religioner at vi i Norge i stor grad avstår fra synlige uttrykk for vårt Guds-forhold. Da jeg studerte historie i Oslo, var jeg på en weekendtur med noen andre studenter og lærere. Ut på lørdagskvelden kom vi i samtalen inn på kristen tro. Jeg husker en kursdeltaker som sa: - Jeg er hedning, men bønn, det tror jeg på. Det fikk meg til å tenke. For meg var det nesten omvendt. Om så skulle være at man ikke tror på en Gud som griper inn på grunn av bønn, kan det i det minste være mye god psykologi i det. Hva skjer med oss når vi takker for maten? Er vi sinte og irriterte på mennesker vi ber for? I anledninger jeg synes det passer, sier jeg til elevene våre: Be og arbeid! Du kan ikke bare be. Du får mest sannsynlig ikke et godt eksamensresultatet ved bare å be. Gud arbeider først og fremst gjennom menneskers arbeid og handlinger. Du må gjøre et skikkelig arbeid selv! Men hvis du tror på Gud og bare arbeider, ikke søker Guds veiledning gjennom de steder eller møtepunkter som Gud sier han er til stede i, da mister du et viktig perspektiv. "Not only pray. Not only work. Pray and work". Elevene våre forstår dette. Det virker som om det er lettere å nå gjennom med et slikt budskap i Bangladesh enn i mange andre land. Virker bønn? Det er det store spørsmålet. Jeg har tenkt at Gud, hvis han eksisterer og er slik han fremstår i Bibelen, ikke kan være så "liten" at han lar seg påvirke av menneskelig bønn. Jeg er ikke kvitt denne tanken. Men at bønnen er en kilde til samvær med Gud og med andre som tror, det tror jeg. Bibelen forteller oss at vi skal be og at det ligger løfter i det å be. I påvente av svar og at vi en gang skal se fullt og helt og ikke som i et speil, i gåte, er det fort gjort å overse hvilke løfter og hvilke muligheter det er knyttet til bønn. Derfor tenker jeg at lydighetshandlinger, som å be, verken skal undervurderes eller vurderes ut fra et menneskelig hode fra et sekulært Norge.
|
Archives
November 2015
|