Den politiske situasjonen i Bangladesh - oppdatert 2015
Noe av det første vi ble møtt med da vi traff
våre kommende kolleger i februar 2013, var: "Det er en vanskelig tid
nå". Vi forsto raskt hva det innebar. 2013 ble på mange måter et år da det var vanskelig å planlegge fordi
man måtte regne med at få planer kunne gjennomføres. Hvorfor ble det slik?
Særlig to forhold påvirket dette: Parlamentsvalget og en serie med rettssaker mot krigsforbrytere fra frigjøringskrigen i 1971. Både hver for seg og til sammen utløste spillet rundt dette mange "hartaler". En hartal er en planlagt demonstrasjon eller generalstreik igangsatt av deler av opposisjonen der de forlanger at ingen skal jobbe. Det vil si at mesteparten av kollektivtrafikken står i frykt for å bli angrepet av demonstranter. Da kommer ikke folk seg til jobb, og mange skoler og butikker er heller ikke åpne. Likevel trosser noen hartalen hvis man føler at det ikke er forbundet med fare å være ute. Martin Luther College ligger ikke i den mest utsatte delen av Dhaka. Derfor holdt vi av og til åpent også på hartaldager, men undervisningen blir lite effektiv når under halvparten av lærerne og elevene kommer på jobb. For å ta igjen det tapte var det stadig undervisning på helgedagene, som er fredager og lørdager her i Bangladesh. Med fri på arbeidsager og arbeid på fridager, alt på kort varsel, sier det seg selv at verken arbeidsdagene eller fridagene blir gode.
De fleste vi snakker med sier at stadige hartaler ødelegger samfunnet. Utlendingene kommer heller ikke på besøk. Misjonens gjestehus, Viator Guesthouse, var ofte helt tomt de siste månedene i 2013.
Striden rundt parlamentsvalget gikk ut på hvordan valget skulle avholdes. Det regjerende partiet, Awami Leage (AL), mente de var valgt ved forrige valg til å gjennomføre neste valg. Opposisjonen, det viktigste partiet her er Bangladesh Nationalist Party (BNP), hadde ingen tillit til at AL ville gjennomføre et rettferdig valg. BNP forlangte at en caretaker-government, et forretningsministerium uten aktive politikere, skulle styre i forkant og under valget. AL strakk seg til å gå med på en samlingsregjering, men dette var ikke nok for BNP. Etter stadige streiker og uroligheter med dette spørsmålet som tema, endte det med at BNP boikottet valget. Valget ble likevel gjennomført 5. januar 2014. Den sittende regjeringen vant selvsagt valget, men bred legitimitet har resultatet ikke. Likevel har perioden etter valget vært relativt rolig. Opposisjonen revurderer sannsynligvis ikke sin politikk, men for øyeblikket ser det ut til at de velger en annen taktikk enn å erklære stadige hartaler.
Delvis samtidig med spillfekteriet foran valget, pågikk og pågår det fremdeles en rekke rettssaker mot krigsforbrytere fra frigjøringskrigen i 1971 da Bangladesh (daværende Øst-Pakistan) frigjorde seg fra Pakistan (daværende Vest-Pakistan). Noen av de anklagede sto bak massedrap og massevoldtekter som ledd i motstanden mot løsrivelsen fra Pakistan. Noen er dømt til livstid i fengsel, noen har fått dødsstraff. Mange venter på ankebehandling. Flere dødsdommer er allerede eksekvert. Quader Mullah endte for eksempel sitt liv 13. desember 2013. Uansett hvilke domsavsigelser som kommer i slike saker, blir det hartal og bråk. Livstidsstraff virker helt urimelig for dem som mener at personen er uskyldig, mens alt annet enn dødsstraff er for mildt hvis man har gjennomført krigsforbrytelser, tatt i betraktning at strengeste mulige straff i Bangladesh er dødsstraff, mener mange vi snakker med.
Når det gjelder utfallet av disse rettssakene, sier mange av våre venner og kolleger at de håper rettferdigheten vil seire. Det er ingen tvil om hva de mener dette bør innebære, selv om det ikke sies. Dødsstraff må til. En krigsforbryter som man gjerne skulle ha ført sak mot, er i Canada. Han blir ikke utlevert på grunn av faren for dødsstraff i hjemlandet. Norge ville ha gjort det samme som Canada. Men her i Bangladesh er de oppgitt over slikt. Man kan altså stå bak massedrap og beordre massevoldtekt for deretter å stikke av helt ustraffet til et godhjertet, men naivt land. Slik tenker mange her.
Den nye lederen etter frigjøringskrigen, og Bangladesh sin første statsminister, het Sheikh Mujibur Rahman. Han anses av brede lag av folket som selve landsfaderen. Hans datter, Sheik Hassina, leder regjeringspartiet (AL) nå. De ønsker blant annet et mer sekulært samfunn enn det største opposisjonspartiet BNP som er ledet av Khaleda Zia, enke etter partiets grunnlegger og også tidligere statsminister. BNP har alliert seg med Jamaat e-Islami, et ytterliggående og nå forbudt islamistisk parti. I tillegg finnes det flere andre ytterligående islamistiske grupper som altså står bak flere hartaler og som ikke anerkjenner verken valgresultatet eller de pågående rettssprosessene.
I 2014 nøt derimot forretningsliv, skoleliv og annet arbeidsliv en relativt rolig periode. Men de første månedene av 2015 var igjen urolige og preget av hartaler og gatebråk. Besøkende fra Norge kunne ikke alltid gjennomføre programmet som avtalt, og de gangene vi gjorde det likevel, var det under relativt stor risiko. Streikene blusset opp i starten av januar for å markere ettårsdagen siden parlamentsvalget. BNPs strategi synes å ha vært at "siden vi boikottet valget i fjor, krever vi nyvalg i år". Det er en strategi som ikke kan føre fram. Bråket førte til lite. Kanskje bare det markerte eksistensen til de som sto bak, "to show that they are still in the field", som det sies her.
Når gamle strategier ikke virker, kan det se ut som opposisjonspartiene i 2015 bruker tiden til å se seg om etter nye virkemidler. Men mens vi venter, skjer det mye annet med politisk-religiøse overtoner. Ytringsfrihetens kår i landet ser ikke ut til å bli bedre. En tidligere minister i regjeringen, Latif Siddique, måtte gå av da han under et besøk i USA uttrykte skepsis til hvordan pilegrimsferdene til Mekka blir gjennomført. - Dette er ikke produktivt og det er sterke kommersielle krefter rundt dette som utnytter fattige mennesker, mente han. Slikt kan man ikke hevde i Bangladesh. Siddique ble eksludert fra regjeringen, han turte først ikke returnere til hjemlandet, og da han returnerte, visste han at han kom til å bli arrestert. Han meldte seg derfor like godt selv. Nå har han i tillegg frasagt seg parlamentsplassen. Bangladesh er også et land der fritenkende bloggere på det mest bestialske risikerer å bli massakrert. Fire drap med øks og machete har det vært de siste månedene. Politiet etterforsker kanskje sakene, men hvor helhjertet dette er, er vanskelig å si. Hvis de kriminelle, forkledd som fundamentalistiske religiøse, betaler et korrupt politi, står de sterkt. Slik er det her.
Særlig to forhold påvirket dette: Parlamentsvalget og en serie med rettssaker mot krigsforbrytere fra frigjøringskrigen i 1971. Både hver for seg og til sammen utløste spillet rundt dette mange "hartaler". En hartal er en planlagt demonstrasjon eller generalstreik igangsatt av deler av opposisjonen der de forlanger at ingen skal jobbe. Det vil si at mesteparten av kollektivtrafikken står i frykt for å bli angrepet av demonstranter. Da kommer ikke folk seg til jobb, og mange skoler og butikker er heller ikke åpne. Likevel trosser noen hartalen hvis man føler at det ikke er forbundet med fare å være ute. Martin Luther College ligger ikke i den mest utsatte delen av Dhaka. Derfor holdt vi av og til åpent også på hartaldager, men undervisningen blir lite effektiv når under halvparten av lærerne og elevene kommer på jobb. For å ta igjen det tapte var det stadig undervisning på helgedagene, som er fredager og lørdager her i Bangladesh. Med fri på arbeidsager og arbeid på fridager, alt på kort varsel, sier det seg selv at verken arbeidsdagene eller fridagene blir gode.
De fleste vi snakker med sier at stadige hartaler ødelegger samfunnet. Utlendingene kommer heller ikke på besøk. Misjonens gjestehus, Viator Guesthouse, var ofte helt tomt de siste månedene i 2013.
Striden rundt parlamentsvalget gikk ut på hvordan valget skulle avholdes. Det regjerende partiet, Awami Leage (AL), mente de var valgt ved forrige valg til å gjennomføre neste valg. Opposisjonen, det viktigste partiet her er Bangladesh Nationalist Party (BNP), hadde ingen tillit til at AL ville gjennomføre et rettferdig valg. BNP forlangte at en caretaker-government, et forretningsministerium uten aktive politikere, skulle styre i forkant og under valget. AL strakk seg til å gå med på en samlingsregjering, men dette var ikke nok for BNP. Etter stadige streiker og uroligheter med dette spørsmålet som tema, endte det med at BNP boikottet valget. Valget ble likevel gjennomført 5. januar 2014. Den sittende regjeringen vant selvsagt valget, men bred legitimitet har resultatet ikke. Likevel har perioden etter valget vært relativt rolig. Opposisjonen revurderer sannsynligvis ikke sin politikk, men for øyeblikket ser det ut til at de velger en annen taktikk enn å erklære stadige hartaler.
Delvis samtidig med spillfekteriet foran valget, pågikk og pågår det fremdeles en rekke rettssaker mot krigsforbrytere fra frigjøringskrigen i 1971 da Bangladesh (daværende Øst-Pakistan) frigjorde seg fra Pakistan (daværende Vest-Pakistan). Noen av de anklagede sto bak massedrap og massevoldtekter som ledd i motstanden mot løsrivelsen fra Pakistan. Noen er dømt til livstid i fengsel, noen har fått dødsstraff. Mange venter på ankebehandling. Flere dødsdommer er allerede eksekvert. Quader Mullah endte for eksempel sitt liv 13. desember 2013. Uansett hvilke domsavsigelser som kommer i slike saker, blir det hartal og bråk. Livstidsstraff virker helt urimelig for dem som mener at personen er uskyldig, mens alt annet enn dødsstraff er for mildt hvis man har gjennomført krigsforbrytelser, tatt i betraktning at strengeste mulige straff i Bangladesh er dødsstraff, mener mange vi snakker med.
Når det gjelder utfallet av disse rettssakene, sier mange av våre venner og kolleger at de håper rettferdigheten vil seire. Det er ingen tvil om hva de mener dette bør innebære, selv om det ikke sies. Dødsstraff må til. En krigsforbryter som man gjerne skulle ha ført sak mot, er i Canada. Han blir ikke utlevert på grunn av faren for dødsstraff i hjemlandet. Norge ville ha gjort det samme som Canada. Men her i Bangladesh er de oppgitt over slikt. Man kan altså stå bak massedrap og beordre massevoldtekt for deretter å stikke av helt ustraffet til et godhjertet, men naivt land. Slik tenker mange her.
Den nye lederen etter frigjøringskrigen, og Bangladesh sin første statsminister, het Sheikh Mujibur Rahman. Han anses av brede lag av folket som selve landsfaderen. Hans datter, Sheik Hassina, leder regjeringspartiet (AL) nå. De ønsker blant annet et mer sekulært samfunn enn det største opposisjonspartiet BNP som er ledet av Khaleda Zia, enke etter partiets grunnlegger og også tidligere statsminister. BNP har alliert seg med Jamaat e-Islami, et ytterliggående og nå forbudt islamistisk parti. I tillegg finnes det flere andre ytterligående islamistiske grupper som altså står bak flere hartaler og som ikke anerkjenner verken valgresultatet eller de pågående rettssprosessene.
I 2014 nøt derimot forretningsliv, skoleliv og annet arbeidsliv en relativt rolig periode. Men de første månedene av 2015 var igjen urolige og preget av hartaler og gatebråk. Besøkende fra Norge kunne ikke alltid gjennomføre programmet som avtalt, og de gangene vi gjorde det likevel, var det under relativt stor risiko. Streikene blusset opp i starten av januar for å markere ettårsdagen siden parlamentsvalget. BNPs strategi synes å ha vært at "siden vi boikottet valget i fjor, krever vi nyvalg i år". Det er en strategi som ikke kan føre fram. Bråket førte til lite. Kanskje bare det markerte eksistensen til de som sto bak, "to show that they are still in the field", som det sies her.
Når gamle strategier ikke virker, kan det se ut som opposisjonspartiene i 2015 bruker tiden til å se seg om etter nye virkemidler. Men mens vi venter, skjer det mye annet med politisk-religiøse overtoner. Ytringsfrihetens kår i landet ser ikke ut til å bli bedre. En tidligere minister i regjeringen, Latif Siddique, måtte gå av da han under et besøk i USA uttrykte skepsis til hvordan pilegrimsferdene til Mekka blir gjennomført. - Dette er ikke produktivt og det er sterke kommersielle krefter rundt dette som utnytter fattige mennesker, mente han. Slikt kan man ikke hevde i Bangladesh. Siddique ble eksludert fra regjeringen, han turte først ikke returnere til hjemlandet, og da han returnerte, visste han at han kom til å bli arrestert. Han meldte seg derfor like godt selv. Nå har han i tillegg frasagt seg parlamentsplassen. Bangladesh er også et land der fritenkende bloggere på det mest bestialske risikerer å bli massakrert. Fire drap med øks og machete har det vært de siste månedene. Politiet etterforsker kanskje sakene, men hvor helhjertet dette er, er vanskelig å si. Hvis de kriminelle, forkledd som fundamentalistiske religiøse, betaler et korrupt politi, står de sterkt. Slik er det her.