I sommer ble nytt internat for jentene på Martin Luther College tatt i bruk. Nå er det 26 jenter som bor på internatet vårt, og dermed er det fullt. Disse jentene kommer til å bo der i de to årene som skolegangen hos oss på MLC varer. Dermed får vi en liten utfordring sommeren 2015. Hvor skal nye jenter bo? Internatet ble flyttet av flere grunner. For det første var skoleveien til det forrige internatet lengre, og strøket rundt det forrige huset noe mindre innbydende. Da prisen viste seg å bli omtrent den samme for noen flere elevplasser, var det bare å si "takk og farvel" til det forrige stedet. I mai inspiserte vi bygningen der det nye internatet skulle komme. Da så det veldig uferdig ut. Men som så ofte før i Bangladesh kan det se håpløst ut kort tid før noe skal bli ferdig, men på en eller annen måte rekker man likevel å bli ferdig i tide, eller i hvert fall nesten i tide. Hvorfor har vi et internat? Uten et bosted å tilby ville det være veldig mange elever som ikke hadde hatt muligheten til å gå på skolen. Mange av våre elever kommer fra minoritetsgrupper, de kommer langveisfra, og som oftest er de uten slektninger de kan bo hos i storbyen. Noen stiller av og til det gode spørsmålet: Det koster vel en del å drive et internat? Kunne man ikke bare gitt elevene et stipend som de kunne bruke til selv å finne seg et sted å bo? Svaret er noe i denne retningen: Jo, dette er mulig og kanskje også noe billigere, men da mister man muligheten til å drive den verdipåvirkningen som et internat gir gode rammer for. Dessuten vil et internat oppleves tryggere når mor og far i en fjern landsby lurer på om det er greit å sende sin 17 år gamle datter til storbyen. |
0 Comments
-Er det formalin i disse mangoene, spurte vi? -Ja, selvsagt, lød svaret. Hvor får du tak i mangoer uten formalin?
At formalin blir tilsatt matvarer for at de skal være holdbare lenger, er et kjempestort problem her i Bangladesh. Det er ikke nødvendigvis det første eller det siste leddet, bonden eller butikken, som står bak den ulovlige sprøytingen. Oftest er det oppkjøperne, mellommennene. Få vil innrømme at de selger mat med formalin. Hvem vil ha det? Derfor sier de fleste at det ikke er noe "medicine", som her i Bangladesh betyr tilsetningsstoffer, i matvarene de selger. Bare få butikker har utstyr for å avsløre eventuell formalinbruk, så de fleste kan fortelle dette temmelig ustraffet. Under litchisesongen i juni gikk prisene plutselig opp fra 350 taka til 500 taka for 100 stykker. Hvorfor? Det ble fortalt oss at myndighetene hadde ødelagt et stort parti litchi med formalin, og da gikk prisene på "rene" varer opp. -Hvorfor ble dette partiet med litci ødelagt når så mange andre partier som også er formalinbehandlet, likevel dukker opp på marked og i butikker? Svaret på slikt vet man jo aldri, men det ligger i kortene at noen ikke betalte nok for at de rette personer skulle se en annen vei. Og hva med mannen på bildet i blå skjorte som selger mango fra bagasjebrettet på sykkelen sin? Han var en ærlig mann, i hvert fall på dette punktet. Vi, altså Torunn og Hans-Jørgen, drar nå hjem til Norge for en periode på mellom en og to måneder. En av årsakene er at vi skal ha nytt visum, og dette må ordnes fra den bangladeshiske ambassaden som er nærmest hjemlandet. For oss er det Stocholm. Men fortvil ikke: Det er bare å følge MLC og livet i Bangladesh her på bloggen, for nye saker vil komme minst ukentlig. Mange ideer og mange saker ligger på vent og bare lengter etter å bli publisert. |
Archives
November 2015
|