En viktig ingrediens under avslutningen er utdelingen av adgangskort til eksamen. Adgangskortet er elevenes identifikasjon på hvem de er og på at de har prestert såpass godt på skolen at de får lov til å gå opp til eksamen. Ikke alle får nemlig lov til det. Før jul arrangeres de siste interne testene. Er resultatet gjentatte ganger for dårlig på disse testene, vil ikke skolen melde eleven opp til eksamen. Bakgrunnen for dette er at når en skole vurderes, veier strykprosenten tungt. Er strykprosenten høy, er skolen dårlig, tenker mange. Og dårlige skoler får ikke godt tilsig av flinke elever.
Denne praksisen er ikke veldig "norsk" og heller ikke noe vi umiddelbart likte da vi kom til MLC. Men når den grunnleggende tankegangen om gode og dårlige skoler er slik den er, innretter skolene seg etter det. Evnen til å se bak resultatene er begrenset. I en sak som dette gjelder det sannelig i Norge også.
| I vår har reglene for hvem som får lov til å gå opp til eksamen, blitt endret. Myndighetene sier at fra neste år kan ingen avgangselever nektes å gå opp til eksamen. Dette fører til at "silingen" av elever foregår på et tidligere tidspunkt, det vil si mellom første og andre klasse. Alle skoler arrangerer såkalte "promotion tests", "opprykks-prøver", og stryker man gjentatte ganger i flere fag på disse testene, må man enten gå førsteklasse om igjen eller slutte. Nå i vår var det mange førsteårselever som måtte ta prøver om igjen. Mange ble da funnet skikket til å bli flyttet opp i andre klasse, noen ble flyttet opp på visse betingelser, mens noen ytterst få elever ikke fikk fortsette. Igjen,- dette er unorsk, men egentlig synes vi dette er en grei praksis. Det er ingen grunn til at Normisjon skal betale skolegang for elever som ikke selv bryr seg eller burde gjort noe annet. Enden er med andre ord rimelig god for de fleste, men det blir feil å skjule at den ikke er det for alle. Tilbake til avslutningsfesten: Langt på vei er det førsteårselevene som opptrer og lager i stand festen for avgangselevene (intermediate college som MLC er et toårig løp). Taler, sang og dans er alltid ingredienser i opplegget. Elevene takker for seg. Lærere og ledelse benytter anledningen til å ønske lykke til med eksamen og veien videre. Den norske koordinatoren, altså undertegnende, konsentrerte talen om tre momenter: 1 Utdannelse. Betydningen av utdannelse kan knapt overvurderes. Utdannelse er ikke bare viktig for å få bedre fremtidsmuligheter for seg selv, sin familie og sitt land, men også for å realisere og avdekke de muligheter som ligger nedfelt i oss. Ofte har jeg både i Norge og i Bangladesh sagt til elever som synes de ikke har fått det helt til: Det er ikke noe galt med deg. Jeg vil bare se mer av deg. 2 Drømmer. Ha drømmer! Enkelte drømmer her i livet kan det være umulig å realisere. Men veldig mange ting er faktisk mulig. Det er mye bedre å ha ti drømmer, der noen er umulige å realisere, enn ingen. Legaliser dine drømmer! Og gjør noe med noen av dem! 3 Balanse. Jeg tror ikke man skal søke balanse i alle livets forhold. Men ofte er det både godt og lurt i det lange løp. Dette kan gjelde balanse mellom - drøm og virkelighet - hardt arbeid og hvile - å bruke hjernen og å bruke hjertet, mellom fornuft og følelse - å høre på andre og å tenke selv - eget hardt arbeid og bønn til Gud, hvilket det ikke er vanskelig å få forståelse for eller problematisk å si i Bangladesh. Talen ble avsluttet med de berømte, men akk så eviggyldige ord av Frans av Assisi: Gud, gi meg sjelefred til å godta de tingene jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan endre, og visdom til å se forskjellen. Jeg oversatte noen nøkkelord til bengali i håp om at så mange som mulig skulle forstå hva jeg mente. I hvilken grad det lyktes, vet man sjelden. Men hvis halvparten skjønte litt og en tredjedel mye, hvilket jeg tror, skal man kanskje være fornøyd. En av lærerne insisterte på å få talen I skriftlig form. Da får vi tro at noe har nådd fram. Frans av Assisis visdomsord er et sterkt apropos til noe mange av oss kan føle på, enten vi er i Norge eller i Bangladesh. Selv har vi hatt ekstra behov for å be denne bønnen her i Bangladesh. |